Må ha det, bare må ha det

–Må ha det, bare må ha det! Et velkjent slagord som en av våre fremste kommunikasjonseksperter utviklet for melkegiganten Tine. Hvorfor er det ikke mulig for meg å gå blant melk og brød i min lokale COOP-butikk og finne en hylle med gravminner? Jeg vil vite hva som finnes. Uten hjelpen fra de som skor seg på andres død.

Som pårørende er man i et følelsesmessig vakuum når en av de nærmeste dør. Hvorfor skal man der og da gjøre valg som kanskje ikke er helt overveid, og som man kanskje vil angre på i etterkant? De fleste velger å engasjere et byrå til å ivareta detaljene rundt begravelsen - byråer som har spesialisert seg på andres død! Men når regningen kommer, er det kun kroner og øre som teller. At en begravelse skal koste flere titalls tusen er uhørt. Og på toppen av dette kommer altså gravminnet.

Her har enkelte innenfor vår egen kirkegårdsforvaltning funnet en nisje. De formidler gravminner fra steinprodusenter, og tar seg godt betalt for tjenesten. For godt? Blir en til grådige gribber som vaglet opp på gravminnet regner på kalkulatoren? – en død her og en død der – en plutselig ulykke gir kjærkomne penger til prydbusker på kirkegården de neste to årene? Burde vi ikke holde oss for gode for slikt? Burde vi ikke informere om de ulike gravminnene gratis?